Bokelskere.no

Velkommen med innlegg og kommentarer.

Takk og pris for Ylajali! Eit normalt menneske som er med på å gi håp til vår "jeg"-person som er i "den yterste nød" - nesten så langt nede som det er mulig å kome. Blir nesten heilt ute av meg når eg les om møtet mellom dei to, vil så gjerne at dette skal bli bra, vil at han skal kome til vendepunktet som gir han lyst til å forsette å leve. Men, det er ganske lett å forstå at "Ylajali" vert skeptisk - han oppfører seg ganske mykje utanfor det normale.

Svolt, kulde, einsemd er kvardagen, i så sterk grad at døden kan vere den beste løysinga. Han får ikkje vaska kle - har ikkje kle å vaske - han greier ikkje å skrive pga av svolt - han har feberfantasiar......og likevel vandrar han rundt i Kristiana - og det blir faktisk berginga: Han treffer- og får 10 kroner av "Kommandøren". Men, av og til må eg undre meg over hans ufornuftige pengebruk når han først får litt pengar - enten på den eine eller andre måten. Han gir bort sjølv om han nesten svelt i hel. Og - trass i at hans elendige situasjon - han gjer alt han kan for å bevare "verdigheten".
"Jeg la mig i de våte klær; jeg hadde en uklar tanke om at jeg kanskje vilde dø om natten og jeg brukte min siste kraft til å ordne op en smule i min seng så det kunde se litt ordentlig omkring mig om morgningen".

Hamsun skriv godt, med innleving. Så godt skidra han svolten og kvalmen - at eg vart kvalm under lesinga om kjøtbeinet! Ikkje kjekt!!

Det med pengebruken er noe jeg la merke til og. Ikke bare gir han bort penger han ikke har råd til, men i stedet for å bruke de fornuftig så går han og kjøper seg biff på en restaurant.

Nej, Tak, lad mig bare være her,« svarer jeg. Hendes Venlighed gør mig med en Gang bevæget, jeg betaler Bifen straks, giver hende på Slump, hvad jeg får fat i nede i Lommen, og lukker hendes Hånd til. Hun smiler, og jeg siger for Spøg, med Tårer i Øjnene: »Resten skal De have at købe Dem en Gård for . . . . Å, velbekomme

Denne boka er så bra at jeg er nesten helt stum. En enestående bok så langt, det være seg tematikken og språket og alt det dunkle som Hamsun aldri gir oss svar på.
Hva tenkte og ville Hamsun med en slik bok tro? Så utenfor normalen, og som ble hans gjennonbrudd.
Jeg får en følelse av vår person ikke kommer fra Kristiania, ellers hadde han vel kjent flere personer.
Hovedpersonen synest jeg er en splittet person. Er han en mann i ubalanse før sulten blir hverdagslig og han blir mer og mer preget og meget syk på kropp og sjel.
Han sier jeg har kreditt, stor kreditt hos Ingebret og Gravesen; jeg gik ofte med mange penger i lommen og kjøpte alikevel ikke mat fordi jeg glemte det.
Var det pga gjeld det gikk galt for han tro?

Levde han tidligere også av å sende inn artikler eller avhandlinger som han også har kalt det er sted?

Det ser ut som om skrivetørken økte etterhvert som inntaket av mat minket.

Det er mulig at han ikke er fra Kristiania, men det er tydelig at han har hatt en omgangskrets i byen tidligere, det er nok noe som har skjedd som har ført til at han ikke lenger har kontakt.

Hun fortalte, at hun havde set mig engang før, for længe siden, i Teatret. Jeg havde tre Kammerater med, og jeg havde båret mig ad som en gal; jeg havde bestemt været fuld da også, desværre!

Hvorfor troed hun det?

Jo, jeg havde leet så.

Jaså. Å, ja, jeg lo meget dengang.

Det har falt meg inn at så ubekymret og ubetenksom som han er når han har penger, så er det ikke umulig at det kan ha noe med gjeld å gjøre. Om han var vant til å ferdes i mer velstående sirkler så kan det også forklare hvorfor han føler så skam og ikke ønsker å be noen om hjelp. Kanskje han har gjort noe som fører til at de ikke vil ha noe med han å gjøre?

I det tredje stykket synes jeg ett av avsnittene avviker en del fra skrivestilen ellers. Visst forbanner han både Gud og mennesker iblant, men dette avsnittet inneholder en ekstra lang harang med beskyldninger og trusler mot vårherre. En liten smakebit:

... hvis du var til saa skulde jeg bande dig slik at din Himmel
skulde dirre av Helvedes Ild. Jeg sier dig, jeg har bydd dig min
Tjeneste og du har avvist den, du har støtt mig bort og jeg vender
dig for evig Ryggen fordi du ikke kjendte din Besøkelsestid.

Jeg har saumfart teksten etter hint om hva slags bakgrunn denne mannen kan ha, og har funnet lite. Men her ligger det kanskje et halmstrå: Frafallen/bortvist teologistudent eller prest?

Etter endt lesing har jeg konsultert bind 4 i Norges litteraturhistorie fra 1983, der Rolf Nyboe Nettum karakteriserer denne opprørstalen mot Gud for et "mesterstykke av blasfemi". Ifølge Nettum skal Hamsun i et brev ha sagt at Sult er "stridt ugudelig", og at han dempet denne opprørstalen i seinere utgaver. Sannsynligvis er det altså en "tilpasset" utgave av Sult jeg har lest, - men tilpasset av forfatteren sjøl. Skulle gjerne ha lest originalen!

Tror dette er en faksimile av førsteutgaven.

Det var adskillig skarpere i kanten enn i min utgave, ja! Det måtte være sjokkerende lesning i 1890.

Takk skal du ha! Nå har jeg lest opprørstalen i original - "stridt ugudelig" er ingen overdrivelse.

I dette tredje stykke har vår kjær mann virkelig forfalt.
Hans hår ramler av, hans ansikt er innsunket og mens feberen raser i han er han utsultet og ensom.

Selv hans stolthet og ærlighet glipper i dette stykket når han ved en feil får for mye vekslepenger igjen. Han putter pengene i lommen og beholder dem, men han lider av samvittighetsplager og lar en fattig kone få pengene.

I denne delen møter han igjen den ukjente damen som han fulgte etter på gaten og hadde gitt navnet Ylajali. De spaserer sammen og avtaler et møte. Han fylles av lykke, forhåpning og følelser, men hans forfall ødelegger det møte for han. Hun "vemmes" av hans håravfall og det liv han lever og vil at han skal gå.

Du gode Gud, hvor det var daarlig fat meg mig nu! Jeg var saa inderlig kjed og træt av hele mit elendige Liv at jeg fandt det ikke Møien værd at kjæmpe længer for at beholde det.
Motgangen hadde tat Overhaand, den hadde været for grov, jeg var saa mærkelig ødelagt, ganske som en Skygge av hva jeg engang var.

Mot slutten av denne delen har han vært nede på kaien og etterlyst skipet Nonnen.
Har han tenkt å ta seg jobb som sjømann og vil det i så fall bli redningen for han?

Gleder meg til å lese slutten nå :)

Pussig med denne Ylajali: Hva slags dame er hun egentlig? Det virker jo faktisk som om det er hun som er ute "på sjekker'n", som det vel ville hett i dag. Hvorfor står hun ellers og passer opp vår mann flere kvelder, innhyllet i slør? Kan det tyde på at han faktisk har draget på damer, trass i sitt forhutlede utseende? Eller appellerer han til et morsinstinkt? Når jeg tenker over det, er jeg forresten litt forbauset over at hun ikke byr ham noe når hun først inviterer ham inn. En så "skikkelig" dame, iallfall utenpå - skulle trodd hun ville følge skikk og bruk og servere en kaffekopp og noe å bite i?

Uansett, dette blir jo bare en episode. Hun avviser ham fordi hun tror han lever et utsvevende liv med fyll og svir, og han lar henne tro det - for hun må jo for all del ikke få vite hvilken situasjon han egentlig er i. Den slags pinligheter skal man ikke avsløre.

Jeg tror at "Ylajali" var betatt av denne mannen. Under deres møte på gaten hvor de spaserer og snakker sammen forteller hun at hun hadde sett han på teateret sammen med tre kamerater. Hun hadde lagt merke til han fordi han lo så mye.

Hmm, er det bare jeg som også finner en del humor i denne boka midt oppi all elendigheten? For jeg kan ikke la være å le når hovedpersonen begynner å fabulere over hvor mye det kan koste å flytte Den geografiske oppmåling, når han finner opp et nytt ord som han prøver å finne ut hva betyr, eller når han dikter opp mannen Joachim Kierulf. Han bestiller en hestedrosje og får kusken med på leting etter denne personen. Ja han får sågar kusken til å huske denne mannen, og lever seg sånn inn i sine egne fantasier at han blir fortørnet når kusken spør om han pleier å gå med lys frakk, for det passer slett ikke inn i hans fantasi. Kostelig! Han vet tydeligvis selv at han balanserer på vanviddets rand ("Vanviddet raser mig gjennom hjærnen..."), men det virker som han har glede av å tøye grensene og se hvor langt det går?

Jeg koser meg også med språket. Og det er da en flott musikk og rytme i navnet Ylajali, er det ikke? Han har språklige eiendommeligheter som "reiste jeg mig overende i sengen" når han står opp (tror jeg...?), og jeg kjenner igjen gammeldagse uttrykk som "å legge seg rund" når man legger seg i de klærne man står og går i.

Flere har vært inne på spørsmålet om hvem han egentlig er. I dette stykket får vi vite "Etter flere forhandlinger sa vi hverandre vore navne", men vi får ikke vite disse navnene. Jo mer jeg leser, jo mer virker det som andre personer bare er bipersoner og kulisser for en reise hvor vi følger hovedpersonens forvirrede og ekstremt skiftende sinnsstemninger. Det er en følelsesmessig berg- og dalbane som man kan bli ganske svett av. Det er først og fremst hovedpersonen og hans indre dette dreier seg om. Det er heller ikke rart andre trekker seg tilbake og blir skremt over denne uberegneligheten. Han går f.eks. fra i det ene øyeblikket å skjelle ut ekspeditøren, til i det neste å ta kvelertak på seg selv for å straffe seg da han angrer.

Jeg synes også det ser ut som det er Ylajali som er ute "på sjekker'n". Det virker som hun synes han er spennende så lenge galskapene kan forklares med at han er full, men når han forteller henne sannheten, blir hun redd. For han avslører da virkelig sine pinligheter, gjør han ikke? "Jeg grep leiligheten og fortalte alt, og jeg fortalte bare sandhet." Og etter at han har gjort det, blir hun (naturlig nok) svært betenkt.

Jeg har Robert Fergusons biografi om Hamsun liggende, og jeg har tenkt å bla litt i den etter hvert for å se om jeg kan finne litt bakgrunnsstoff. Foreløpig har jeg ikke kommet så langt :-)

Nå måtte jeg repetere litt igjen: Visst la han alle kortene på bordet - og Ylajali hadde visst heller sett at han gikk på fylla framfor å sulte. Men hun drages jo mot ham likevel, selv om hun vil at han skal gå. Merkelig stevnemøte på St. Olavs Plass!

Humor? Jeg vet ikke helt. Komiske situasjoner og påfunn, så absolutt - men humoren ligger mer i språket, synes jeg:

Jasaa hun stod der bare, stod der slik Kvæld efter Kvæld bare av et Indfald.

... fandt ut paa det klareste at jeg hadde været lykkeligere før, dengang jeg gik og led i al Ærlighet.

Mine Ben slog Klik og jeg vilde idelig falde paa Næsen

Jo hun drages nok mot ham samtidig som hun antakelig både vemmes og er redd. En slik splittelse hos karakterene synes jeg er ganske typisk for mange personer i Hamsuns romaner.