Bokelskere.no

Velkommen med innlegg om dette skuespillet fra 1886.

Eg har nå sett dvd-en med NRK Dramas Rosmersholm ein adapsjon av Nationaltheatrets fjorten år gamle oppsetjing, Terje Mærlis regi. Å, så fint! Her er dei daude på plass på Rosmersholm, ja! Bjørn Skagestad speler Rosmer, og han gnistrar i sluttscenene - ei godt spelt utvikling gjennom stykket. Laila Goody er Rebekka West (i samspelet med Svein Scharffenberg i rolla som rektor Kroll viser ho korleis ho gjekk fram for å få innpass på Rosmersholm), og Wenche Foss speler madam Helseth; det var vel i samband med denne oppsetjinga at ein kritikar skreiv at den godt over åtti år gamle skodespelaren spelte ei gammal dame (ho var det jo ikkje sjølv!). Og Eindride Eidsvold viser korleis ein politikar, Peder Mortensgård, kan leve utan ideal, kanskje ikkje heilt uaktelt? Ole-Jørgen Nilsen krydra det heile med ein demonisk Ulrik Brendel. Ein fin kveld!

Nrk2 ikveld kl. 20.45 handler det altså om Rebekka West fra Ibsens Rosmersholm.

Jeg har ikke rukket å lese hele skuespillet, bare første akt, og så diskusjonen nedenfor. Skal bli spennende å se TV-programmet, med bl.a. intervju av skuespillere som har hatt rollen!

Det var et veldig interessant TV-program. Jeg skjønner mye mer av skuespillet nå.

Personene i Rosmersholm

Johannes Rosmer, eier av Rosmersholm, forhenværende sogneprest.
Rebekka West, i huset hos Rosmer.
Rektor Kroll, Rosmers svoger.
Ulrik Brendel.
Peder Mortensgård.
Madam Helseth, husholderske på Rosmersholm.

Har lest første akt:

Johannes Rosmer, eier av Rosmersholm, er den siste av en gammel og innflytelsesrik slekt. Han var tidligere sogneprest, men har trukket seg fra embetet.

Før stykket starter har Rosmer blitt enkemann da hans kone Beate druknet i Møllefossen.
Hvorfor druknet Beate?

Rosmer sin svoger, rektor Kroll kommer på besøk til Rosmersholm. Kroll har kommet på kant med sin familie siden de står på hver sin politiske fløy. Kroll forsøker å få Rosmer til å engasjere seg politisk og vil gjerne gi Rosmer stillingen som redaktør for deres politiske avis. Rosmer avslår og forteller samtidig at han har engasjert seg i politikken, men at han støtter Kroll sine motstandere. Dette fører til en konflikt mellom Kroll og Rosmer og Kroll vil ikke ha noe med Rosmer å gjøre.
Kroll uttaler, "Hvo som ikke er med meg i de avgjørende livssaker, ham kjenner jeg ikke mer."

I samtale mellom Kroll og Rebekka forslår han at Rebekka burde tenke på Rosmer som et godt parti og gifte seg med han. Rebekka avviser tanken.
Har Rebekka og Rosmer et forhold?

I ungdommen var Rosmer svært påvirket av sin huslærer Ulrik Brendel som er en fritenker og idealist. Brendel kommer på besøk til Rosmer og blir tatt imot med åpne armer av Rosmer. Kroll er ikke like begeistret for besøket.

Det blir henvist til "Den hvite hesten" flere ganger i første akt. Foreløpig kan det virke som at hvis man ser den hvite hesten så vil noe forferdelig skje.
Ibsen hadde faktisk først tenkt å kalle dette stykke for
Hvide heste.

"Har Rebekka og Rosmer et forhold?"

Tja, det blir i alle fall lagt opp til at leserne / publikum skal tenke at de har et forhold. Rosmer holder på å forsnakke seg i samtale med Kroll:

"Det er jo så like til. Vi holdt jo begge to så inderlig av henne. Og både Rebek - både frøken West og jeg, vi vet med oss selv at vi gjorde hva der sto i vår makt, for den stakkars hjemsøkte."

Her blir det også hentydet til at Beate var mentalt syk, og kanskje derfor druknet (seg?) i møllefossen.

Mange spørsmål. Lurer på om jeg får svar på dem (alle?) når jeg leser videre.
Henrik Ibsen var jammen en antydningenes mester. Også!

Jeg synes at Ulrik Brendel er en svært interessant og underfundig karakter som jeg håper vi får høre mer fra i de neste aktene. Han bruker noen fremmedord som jeg måtte slå opp:

sybaritt = vellysting; overkultivert , nytelsessykt menneske

præceptor = lærer, privatlærer

Andre akt

I denne akten får vi et bedre innblikk i hva som kan ha forårsaket Beate sin død.
Beate har tatt sitt eget liv ved å hoppe i Møllefossen. Hun hadde antydet til sin bror rektor Kroll om at det kom til å skje. Hvorfor prøvde ikke Kroll å forhindre henne fra å gjøre det?
Det har ikke kommet frem ennå at Rosmer og Rebekka har et kjærlighetsforhold, men de har et sterkt vennskapsforhold.

Rektor Kroll kommer tilbake til Rosmersholm for å prøve og snakke sin venn Rosmer til "fornuft". Når han ser at det ikke nytter går han langt for å presse Rosmer til å endre side i politikken. Kroll antyder at Rosmer er skyldig i Beate sin død siden hun var så ulykkelig at Rosmer burde ha oppdaget det. Kroll prøver også å spille på det han kaller "den rosmerske familietanke".

Andre akt slutter med at Rosmer frir til Rebekka. Rebekka roper ut i glede, men tar seg fort inn igjen og avslår frieriet. Hun truer med å kaste seg i Møllefossen hvis Rosmer spør igjen.

Hva er grunnen til Rebekka sin reaksjon?

Jeg lurer også på hvorfor Rebekka reagerer slik på Rosmers frieri, det gjør forresten Rosmer også, slik jeg tolker siste replikk i denne akten:

ROSMER: (stirrer som fortabt mod den lukkede dør og siger hen for sig). Hvad - er - dette?

Tankestrekene (og sideteksten: "siger hen for sig") betyr kanskje at han har en anelse om hvorfor Rebekka sier nei. Han lurer jo også på hvorfor hun ikke "kan" bli hans hustru. Til det svarer Rebekka: "Kære ven, - både for din egen skyld og for min, - spørg ikke om hvorfor."

Merkelig! Det skulle vel ikke være noen slags slektskapsgreier her også?

Og hvorfor har Rosmer avsatt Mortensgård fra hans "lærerbestilling"? Hva mente Beate med å skrive brev til Mortensgård om at han ikke måtte hevne seg på Rosmer, særlig når hun skriver "at hun ikke kender til noget syndigt forhold på Rosmersholm."?

Og det ser jo ut som Rosmer og Kroll er blitt en slags fiender, kanskje til og med bitre.

Så her er det bare å fortsette lesingen, men jeg er ikke helt overbevisst om at vi får fullgode svar på alle spørsmålene. Kjenner jeg Ibsen rett.

Og de "Hvide heste" skal nok være et slags frampek om det som kommer til å skje. Dessuten forestiller jeg meg at det er et slags symbol (metafor) på frådende vannmasser, f.eks. i møllefossen. Jeg vil i den forbindelse sitere litt fra begynnelsen på Arne Garborgs roman "Fred" (1892):

"Utanfor, i vest, bryt havet på mot ei sju milir lang låg sandstrand.
Det er sjølve havet, Nordhavet, breidt og fritt, ukløyvt og utøymt, endelaust. Svartgrønt og salt kjem det i veldig rulling veltande inn or dei vestlege himlar, drivi av storstormane frå Nordisen og Kanalen, køyrande sine fakskvite brimhestar fram or havskodda, so skumskavlen stend, durande sin djupe æveheims orgetone frå dei ytste avgrunnar. So støyper det seg mot strandi og krasar seg sund i kvit foss, med dunk og dyn og lange brak, døyande burt i døyvt dunder."

"fakskvite brimhestar": jfr. "Hvide hester"
"kvit foss": jfr. møllefossen

(En stor digresjon:
Jeg synes Garborg-sitatet har så utrolig fine bokstavrim. Ta f.eks. siste setning: "(...), med dunk og dyn og lange brak, døyande burt i døyvt dunder.").

Tredje akt

Tror nok du har rett i at det vil bli en del ubesvarte spørsmål etter at dette stykke er ferdig.
Etter denne akten har jeg fått svar på noen spørsmål, men har blitt møtt med nye problemstillinger hmmm

I denne akten blir det fokusert endel på skyldfølelse.

Rosmer føler nå at han ikke kan være den fri-tenkeren som han ønsket siden han føler seg skyldig i Beate sin død. Rosmer kan nå ikke befri seg fra tanken om at Beate må ha merket at det var mer enn vennskap mellom han og Rebekka.

Rosmer fikk avslag på sitt frieri i forrige akt og vi har fått noen svar på hvorfor Rebekka handlet som hun gjorde. Det har åpenbart ikke vært av kjærlighet hun har blitt boende på Rosmersholm. Det viser seg at hun kom til Rosmersholm av politiske grunner.
Rebekka: "Jeg ville være med i den nye tid som brøt frem. Være med i alle de nye tankene"
Rosmer: "Kom du hit med en dulgt hensikt-!

Rebekka avslører også at hun plantet tvilen i Beate om ekteskapet til Rosmer. Dette fordi Rebekka mente at ekteskapet hindret Rosmer i "å vokse seg fri".

Det er Kroll, som er på besøk på Rosmersholm for å snakke med Rebekka som får henne til å komme med disse innrømmelsene.

Vil Rosmer og hans svoger Kroll bli venner igjen?

Stykket avsluttes med at Rebekka får hentet sin reisekoffert fra loftet. Hun sier til Madam Helseth at hun skal pakke og reise for godt. Rebekka sier at hun er blitt redd siden hun har fått et glimt av de hvite hestene.

Kommer Rebekka til å reise, eller vil Rosmer overtale henne til å bli?

Antar vel at noen må bøte med livet i siste akt siden de hvite hestene har vist seg. Eller kan det også bety store endringer?? Hva slags endringer vil i såfall skje?

Flott resymé av tredje akt.
Jeg har i grunnen ikke noe å tilføye til analysen din av selve handlingen og personenes adferd og uttalelser.

Jeg vet jo hvordan skuespillet slutter siden jeg har lest det før, men jeg husker ikke selve handlingen i fjerde akt, så det skal bli interessant å lese det nok en gang.

Og kanskje får vi svar på i alle fall noen av spørsmålene.

Det ser forresten ut til at Ibsen fortsetter å skrive skuespill der et hovedtema er å frigjøre mennesker, eller få dem til "å vokse seg fri". Enten det er "den kompakte majoritet", dukkehus, livsløgn eller annet som hindrer frigjøring. Og i tillegg viser det seg noen ganger at det ikke er bare fordeler med friheten og sannhetssøkningen. En medalje har to sider, som vi vet.

Fjerde Akt:

Ja så sluttet Rosmer og hans svoger rektor Kroll fred tilslutt.
Rosmer: Han samlet hele vår gamle vennekrets sammen hos seg. De har gjort meg det innlysende at arbeidet for å adle sinnene, - det ligger slett ikke for meg. – Og det er dessuten noe så håpløst i seg selv, du. – Jeg lar det ligge.

Det foregår en interessant samtale mellom Rosmer og Rebekka rett før Rebekka skal reise. Rebekka forteller at det er ennå en ting hun ikke har fortalt Rosmer, nemelig ”det store”. Rosmer forstår selvfølgelig ikke hva hun mener og ber om en forklaring. Rebekka forteller da at hun har begjært og elsket Rosmer. Allikevel er hun fast bestemt på å reise.

Rosmer: Men jeg begriper deg ikke, Rebekka. Du, -- du selv, - hele din adferd er meg en uløselige gåte. Nu er jeg jo fri, - både i sin og i forhold. Du står nu helt fremme ved de mål du fra først av hadde satt deg. Og så allikevel-!
Rebekka: Aldri har jeg stått lenger fra målet enn nu.

Rebekka forklarer hvordan oppholdet på Rosmerholm og samværet med Rosmer har svekket hennes vilje, har brutt henne ned og maktstjålet henne.
Rosmer: Hvorledes forklarer du hva der er skjedd med deg?
Rebekka: Det er Rosmer-slektens livssyn, - eller ditt livssyn i alle fall, - som har smittet min vilje.
Rosmer: Smittet?
Rebekka: Og gjort den syk. Trellbundet den under love som før ikke gjaldt for meg. Du, - samlivet med deg, - har adlet mitt sinn –

Rosmer vil gjerne opprettholde frieriet, men Rebekka aviser han. Hun har en fortid som hun ikke har fortalt om. Rosmer vil ikke høre om den og sier at det ikke betyr noe, men nå er det Rebekka som sliter med skyldfølelse.
Rosmer: Din fortid er død, Rebekka. Den har ikke lenger noe tak i deg, - ikke noen sammenheng med deg, - slik, som du nu er.
Rebekka: Enn skyldfriheten da? Hvor tar jeg den fra.
Rosmer: Ja, ja, - skyldfriheten.
Rebekka: Skyldfriheten, ja. I den er lykken og gleder. Det var jo den lære som du ville gjøre levende i alle disse vordende, glade adelsmennesker –

Rebekka prøver å overtale Rosmer til å ta opp igjen sin politiske sak, men Rosmer har ikke lengre tro på seg selv. Rebekka ber han prøve for hun vet at han vil seire og at hundrevis og tusenvis vil få adlet sitt sinn av han. Selv om Rebekka sier at hun har fått adlet sitt sinn av Rosmer så har ikke Rosmer tro på sine evner. Rosmer vil ha bevis på at Rebekka snakker sant. Rebekka ber Rosmer foreslå hva hun skal gjøre for at han skal tro på henne.

Vitnesbyrdet som Rosmer foreslå er fryktelig.

Rosmer: Har du mot til, - er du villig til, - gladelig, - for min skyld, nu i natt, - gladelig, - å gå den samme veien, - som Beate gikk?
Rebekka: Men hvis jeg nu hadde det mot? Og den gladelige vilje? Hva så?
Rosmer: Så måtte jeg vel tro deg. Så måtte jeg vel få troen igjen på min livssak. Troen på mine evner til å adle menneskesinn. Troen på menneskesinnets evne til å adles.
Rebekka: Du skal få troen igjen.

Her var jeg sikker på Rebekka ville hoppe ut i fossen.

Rosmer var nok sikker han også for nå ba han Rebekka om å la være. Han ville tro på henne uansett, men Rebekka vil gjennomføre hva hun har tenkt. Hun vil sone det hun har forbrutt og vil ikke leve uten lykken som er tatt fra henne.

Det slutter jo mer drastisk enn forventet og jeg forstår ikke helt hvorfor Rosmer gjør som han gjør. Hva vil han bevise? Sin kjærlighet til Rebekka?

Kanskje det er det Rosmer vil: bevise sin kjærlighet til Rebekka. Dessuten er jo begge opptatt av å adle (hva menes i grunnen med det?) mennesker. Og de blir muligens edle ved å gjøre slutt på liv som vel virker umulig å fortsette.

Rosmer har jo tatt Rebekka til sin hustru, og de er enige om at "Mand og hustru bør følges ad", så det er for så vidt en logisk slutt på dramaet. Og siden det er vanskelig å installere en foss i teateret (i alle fall for ca. 120 år siden), ser vi fossen og selvmordene gjennom madam Helseths øyne. Den siste replikken kan forstås både direkte og indirekte:

"Salig fruen tok dem."

Beate har hoppet i fossen tidligere og den hendelsen er nok en av grunnene til at Rosmer og Rebekka gjør det samme.

Og som jeg har antydet tidligere: Her er en del spørsmål vi ikke får svar på, f.eks.:

REBEKKA. Å, kære, - kom aldrig mere ind på dette her! Det er umulige ting -! Ja, for du skal vide det, Rosmer, at jeg har en - fortid bag mig.
ROSMER. Noget mere, end det, du har fortalt?
REBEKKA. Ja. Noget andet og noget mere.
(...)
ROSMER (afværgende). Nej, nej! Ikke et ord vil jeg vide. Hvad det så end er, - så har jeg glemsel for det.

Og så stikker Ulrik Brendel innom igjen etter å ha vært borte siden første akt. Han har en replikk som jeg må sitere:

"Jo, min gut! For Peder Mortensgård vil aldrig mere, end han kan. Peder Mortensgård er kapabel til at leve livet uden idealer. Og det, - ser du, det er just handlingens og sejrens store hemmelighed. Det er summen av al verdens visdom. Basta!"

Det tror jeg er hovedårsaken til at Rosmer og Rebekka (og Beate?) styrtet seg i møllefossen: De greide ikke å leve opp til sine idealer og til sine ideer om den ideelle verden med "edle" mennesker.

Men Ibsen kan vel ikke være enig med Brendel?
Tror nok dramatikeren hadde en god del idealer i livet, og når man leser det han har skrevet, ser det ut til at han greide å leve opp til dem. Stort sett.

Takk til både deg og Hedvig for interessante kommentarer og analyser av stykket!

Det er slett ikke lett å forstå betydningen av de ulike opplysningen vi får i dette skuespillet. Veldig mye skjer i tredje akt. Ved Krolls besøk dveles det ved hvem som er Rebekkas far. Han antyder ganske tydelig at hennes adoptivfar egentlig hennes far. Da Kroll sier Men, kjære, hvorfor i guds navn tar De så på vei, antydes det da at Rebekka har hatt et seksuelt forhold til doktor West?

Jeg lurer også på betydningen av det Brendel sier i 4. akt hvor han fraråder Rosmer å bygge sin borg på sviktende sand (Rebekka), og at seieren er ham sikret hvis hun ofrer sin lillefinger og sitt venstre øre. Er det bare for å illustrere en fanatikers vanvidd, eller ligger det noe annet bak?

Det at Rosmer vil adle folk vil vel si at han ønsker "å oppdra folk". Betydningen av å adle er et gammelt uttrykk og betegner at man vil gi folket "en fremferd som skal gagne samfunnet".
Når jeg tenker over det så blir det vel egentlig mer forståelig at både Rebekka og Rosmer avslutter sine liv. Hvordan skal de kunne adle folket når de føler at de har sviktet seg selv og andre.
Vet ikke om du er enig med meg om disse refleksjonene her :)

Det var vel noe sånt jeg hadde i tankene da jeg skrev:
"De greide ikke å leve opp til sine ideer om den ideelle verden med "edle" mennesker."