Bokelskere.no

Har lest mye fantasy, men aldri gitt meg i kast med denne serien. Usikker på om jeg skal lese den på engelsk eller norsk? Det som kanskje slår meg med de norske versjonene er de relativt glossy forsidene. Gir litt preg av kiosklitteratur.

Har også lest det meste av Eco. For meg spenner han fra det beste jeg har lest til bøker jeg rett og slett ikke klarte å fullføre. To som havner i beste katergori er Rosens Navn og Baudolino, mens Foucalts pendel mer ble en faktabok om ulike hemmelige selskap. Den skjønnlitterære Eco viker litt plassen for fagmannen Eco, som holder det gående over et utall sider om hemmelige ordner osv. Spenningskurven flater litt ut i alle detaljene og boken fenget rett og slett ikke. Ettersom Foucaults pendel er den siste av disse jeg leste er jeg ekstra spent på Gravlunden i Praha, og i hvilken kategori av Ecos bøker den havner i mitt hode.

Mitt siste bokkjøp var på Nordlis antikvariat, Valerij Tarsis, "Den blå flue", og "Sal 7". Tarsis er en av de forfatterne som nok havnet litt i skyggen av Solsjenitsyn, i hvert fall i utenfor Sovjet. Han var en av de forfatterne som kom i kjølvannet av Krustshovs oppmykning av sensuren, noe som på sikt ville gi motsatt effekt etter at det kom en strøm av systemkritiske bøker. Han regnes av mange som en viktig inflytelseskilde til bøker som er kritiske til institusjonsvesenet, da særlig psykiatrien, som Sal 7 har lagt handlingen til. Forfattere som Ken Kesey var særlig inspirert av Tarsis, som mener institusjonene på oppdrag fra samfunnet fratar individene sin egenart ved å dele inn i "normale" vs "unormale" individer.

Er selv en stor fan av noveller, her kan man finne mye av det beste i litteraturen. Det finnes mye å velge mellom, f.eks Hemingway, Charles Bukowski har noe råe, men herlig humoristiske noveller, Dorothy Parker er en noe glemt men fantastisk novellekunstner. Ellers finnes det mye korte romaner fra Russland, Ivan Turgenjev, Gogol mm.

Det finnes et utall filmatiseringer av Victor Hugos "DE elendige", så langt har jeg ikke sett noen virkelig gode. En av de siste var en stor skuffelse, den franske tv-serie versjonen med Gerard Depardieu som Jean Valjean. Selv om Depardieus versjon nok er en mer menneskelig versjon enn bokas, er *Valjeans innrømmelse mot slutten av serien om at han er forelsket i sin adoptivdatter litt ekkelt etter mitt syn. Jeg synes på mange måter musicalen er den gjendiktningen som yter boken mest rettferdighet, selv om alle versjoner blir litt komprimert, er musicalen den som har klart å beholde mesteparten av persongalleriet og kanskje den som ligger nærmest Hugos visjon for romanen. Et tilfelle der jeg synes filamtiseringen er bedre enn boka er Ken Keseys "One flew over the Cockoos Nest", med Jack Nicolson i hovedrollen. Mye pga rollebesetningen gir denne ytterligere liv til fortellingen.

Mysterier er absolutt en av mine favoritter, ikke bare av Hamsun, men fra verdenslitteraturen i det hele tatt. Jeg er enig med deg at boka ikke nødvendigvis har en oppskriftsmessig mening og at man kan slutte mange hypoteser vedrørende dette. Samtidig er vel dette tidspunktet i Hamsuns forfatterskap der han har lest mye russisk eksistensialistisk litteratur. En viktig inflytelseskilde er nok Dostovjevski, med bøker som "Nedtegnelser fra et kjellerdyp", "Brødrene Karamasov" osv. Sammenlignet med denne type litteratur kan Mysterier sees som en allusjon på den menneskelige psyke, indre sjelsliv. Dersom man ser hele handlingen under et kan hele landsbyen, inkludert innbyggerne forstås som aspekter av Nagels personlighet, eller om man vil "ubevisste sjælsliv". Et godt eksempel er karakteren Minutten som ved et av Nagels selvmordsforsøk bytter ut giften med noe ufarlig, for slik å redde Nagels liv. Minutten representerer da Nagels selvoppholdelsesdrift, som for denne anledningen redder han. Fra dette kan man konkludere med at Nagel egentlig ikke ønsker å dø. Andre karakterer som de han utvikler en fientlig relasjon til kan oppfattes som Nagels egen selvforakt som igjen er det som driver han mot tankene om selvmord. For mange er Mysterier en litt forvirrende bok og mange har lurt på hva han egentlig ønsker å si med den. Hovedsikten etter min mening er ikke å forvirre, men å tydeliggjøre de ulike aspektene i menneskesinnet, vise hvordan de ikke alltid jobber på lag, men kan trekke en persons utvikling i ulike, ofte kontraherende retninger.

Marcus Aurelius er etter mitt syn en av verdenshistoriens mest interessante individer. På tross av å ha hatt nærmest ubegrenset makt, dvs keisermakt, i Romerriktet, fulgte han sin filosofiske skole på en forbilledlig måte hele sitt liv. Unnet seg ingen luksus, valgte å arbeide framfor overvære gladiatorkamper, etterlot seg et av idehistoriens viktigste manifest. For de som ennå ikke har lest "Til meg selv" kan den anbefales. Det var et verk han skrev utelukkende til seg selv for å minne seg selv om hvem han var, sine egne begrensninger etc. Sin høye stilling til tross, erkjente han at han var i høyeste grad et menneske med alt hva det innebærer av begrensning.

Personen ville kanskje tenke at det er viktig for deg at vedkommende leser, og at du kanskje har fordommer mot den type mennesker? Jeg personlig kan akseptere at enkelte ikke leser, litteratur er ikke det eneste premiss jeg stiller for et vennskap, forhold etc, men det hjelper jo alltid å ha noe felles og litteratur er en interesse som kanskje er mer "felles" enn mye annet. DEt med lesing av skjønnlitteratur er gjerne noe som er kultivert hos den enkelte, gjennom oppdragelse og ungdom. Er man fra et "bokhjem" vil man sannsynligvis skape grunnlag for et bokelskende hjem selv. De som ikke leser bøker har kanskje oppvekst i et annet type hjem, der man ikke bare manglet tilgang til bøker, men ikke ble oppfordret til å lese. Er selv oppvekst i et arbeiderklasseområde der vi i barneskolen, som lekse, skulle lese et dikt hjemme og diskutere det med foreldre etc. Det ble nokså dårlig mottatt og foreldrene satte igang en underskriftskampanje, mot det de karakteriserte som "tulleball" og "bortkastet tid". DEt er det jeg mener med at hva slag holdninger du gis i fht litteratur i barndommen kan bli utslagsgivende senere. Men da kan man jo kanskje forsøke å påvirke personen forsiktig til å forsøke å lese en bok. Verre er det når personen ikke leser aviser eller noe annet og ikke gidder å anstrenge seg noe for å forstå det samfunnet man lever i. Jeg mener det må være lov å stille spørsmålstegn ved slike ting. Kan godt hende det ikke vil gi de ønskede konsekvensene, men det betyr ikke at det er deg det er noe galt med. Samtidig er ikke litteratur den eneste kulturelle interessen, noen er jo glad i film ol.

Det er vel egentlig det jeg prøver å si i innlegget mitt. Bøkene er greie som underholdning, men det blir feil å kalle dette for noe mer dyptpløyende enn det det er. mine innvendinger går på at mange fronter disse bøkene som, "noe som endret mitt liv" osv. Jeg er kanskje litt motstander av den postmodernistiske visjonen der alt, nærmest kriterieløst kan kalles bra, bare mange nok liker det. Jeg mener at det fortsatt er noe som skiller stor kunst fra øvrig litteratur. Jeg kritiserer litt det faktum at Larsson skrev med en intensjon som ikke bare begrenset seg til underholdning. Bøkene er svært perget av hans politiske og samfunnsmessige grunnsyn. Selv om jeg kan være enig med mye av det han står for, er det verken spesielt orginalt eller nytenkende. suksessen Stieg Larsson er i siste instans et resultat av ypperlig markedsføring og omstendighetene rundt hans død og arveoppgjøret mellom samboeren og øvrig familie. Men dersom man ser litteraturen isolert fra dette er det mye annen krim som rager kvalitetsmessig høyere. Problemet er bare at vi ikke hører så mye om disse bøkene. Jeg mener at det skal være litt av poenget med en nettside som dette, at man kan uttale seg fri fra gjeldende markedsmekanismer. Dersom jeg skal trekke fram en kriminalbok som har fått alt for lite oppmerksomhet fra de siste årene vil jeg gjerne anbefale Nikolaj Frobenius "Jeg skal vise dere frykten". Den går Larssonbøkene langt over hodet.

Ofte er nysgjerrigheten sterkere enn den kritiske sansen. I forhold til denne boken var jeg faktisk nysgjerrig på Sallanders skjebne. Dessuten oppfattet jeg de tre bøkene som en sammenhengende historie, og det er jo alltid best å fullføre noe dersom man skal kunne gi det en rettferdig kritisk vurdering, eller?

Jeg tror mangen nok kunne like elmenter i boka, det spenningsbærende, det rent fiktionelle, men likevel ha innvendinger til andre deler av handlingen/tematikken. Helt ærlig syntes jeg den svinger veldig fra bok 1 til bok 3. Nr 1 var best dersom man tenker på den som en kriminalroman, da var den god men ikke superb.

I bok nr 2 og 3 beveger han seg veldig langt ut på amerikanske actionfilmvidda, med et skurkegalleri som har mer til felles med Terminator og James Bond enn noen rollefigurer jeg har støtt på i resten av verdenslitteraturen. For å oppsummere: boka begynner med at salander etter å enkelt ha datahacket til seg en milliardformue, løser uløste matematikkgåter i solveggen på et ferieparadis, tilfeldigvis redder fattig student under en tropisk storm, osv osv (gjesp). Så bærer det tilbake til Sverige hvor hennes gamle flamme Blomkvist er på sporet av superskurken Zala, som selvfølgelig også er superond,og styrer et forbryterimperium fra et småbruk nær Stockholm, godt hjulpet av en genmodifsert håndlanger. Dette forbryterparet, er såpass spesielle at de bare måtte være Salanders nærmeste slektninger. Zala og "den blonde kjempen" er som tatt ut av en 50-talls film om Dr. Frankenstein og labratorieassistenten Igor.

spøk til siden. Hovedproblemet med disse bøkene er at jeg ikke under noen omstendighet tror på rollefigurene. De er enten for overjordisk overfladiske, eller generelt for supermennesker på godt og ondt til at de engang virker troverdige innenfor allminnelig kiosklitteratur.

Når jeg har lest disse bøkene er det nettopp det jeg har lest de som, sporadisk tidstrøyte, i en tid da jeg ikke hadde overskudd til ¨å lese tyngre litteratur. Problemet er når disse bøkene blir symboliserte verker, der alle skal finne sin "indre Salander", eller gjør de til feministisk ikonlitteratur.

Underveis begynner forfatteren også å slenge rundt seg med psykiatriske diagnoser, som at Salander har særtrekk som kan knyttes til Asperbergs syndrom. Det har hun ikke. Det virker som om Larsson ikke helt har klart å bestemme seg for om Salander skal være preget av en genetisk disponibel syndrom, eller om hun er preget av opplevelser i barndommen.

Konklusjon: Stig Larsson er ingen dyptgripende forfatter med realistiske rollefigurer, han tilhører den hollywoodske spenningslitterære sjangeren. Det er greit og lov og lese, men for gudskyld ikke kall dette for det beste man kan lese!!

Liker godt denne boka. Den tar for seg en viktig problemstilling i samfunnet, da sett fra barnas perspektiv. Den viser også den store variasjonen i forhold til hva som kan omfatte omsorgsvikt og det å ha det tøft. Jeg vil anbefale folk å ta en titt i denne boka. Svært lettlest og oversiktlig, med et litt mer faglig basert etterord.

egentlig kunne det passe med hva som helst innenfor den realistiske litterære tradisjon, jmf Brandes. Man kan poengtere hvordan mange bøker er påvirket av positivismens gjennombrudd fra midten av 1800- tallet, med senere innslag av psykoanalysen til Freud, mm. Realismen tok jo et bevisst skritt bort fra romantradisjonen før, som var mest opptatt av romantiske følelser og nettopp fantasi. dersom man skal være litt fantasiløs kan man si, Ibsen, Kielland. Skal man være litt spenstig kan man gå for en virkelig klassisker som Zolas Germinal eller om man vil ha en litt kortere bok av samme forfatter, Terese Racine.

Jeg tror nok at mye av innholdet i innlegget er preget av min kjennskap til den politisk bevisste forfatteren Gert Nygårdshaug, som var en sentral del av den poltiske venstresiden, som svært få i dag tar seriøst. Jeg er egentlig ikke så kritisk til hvordan forfatteren konstruerer sitt univers i fht handlingen og tematikken. Jeg er også helt med på at man i en bok av denne typen har lov å strekke realitetens grenser og utforske ulike problemstillinger fritt. Ettersom Nygårdshaug har tilbrakt en del tid i sør-amerika, er det rimelig å tro at han har vært inspirert av denne verdensdelens litteraturhistorie, med den magiske realismens som en hovedkilde. På samme tid er dette en bok som for mange lesere har blitt lest nettopp som en realistisk roman, et politisk manifest, som mange av innleggene stiller seg litt ukritisk til. Litt av poenget med skjønnlitteratur, slik du påpeker er at man jo former både en aktørs meninger, handlinger og historie. Den kan selvfølgelig konstrueres slik at det blir lett for leseren og gi sin støtte til Mino. Når jeg leser boka, føler jeg det er en dissonans mellon Minos tanker og handlingene hans. Tankene er plettfrie, mens handlingene blir grufulle. Det som på mange måter redder boka er den litt esoteriske forbindelsen mellom Mino og regnskogen (naturen). Han blir en slags manifestasjon av regnskogen, og som naturen handler han mekanisk og nådeløst mot de aktuelle ugjerningsmennene. dersom man leser den slik blir boka mer metaforisk og kan tildeles større dybde enn dersom man leser den som en ren spenningsroman. Språklig sett synes jeg den er veldig ujevn. til tider er det mange poetiske vendinger, særlig når vi befinner oss i Minos tanker, andre ganger faller den helt i gjennom språklig og blir relativt platt og uorginal. Dersom jeg skulle gi den en endelig dom vil jeg si at den er ujevn, men jeg innrømmer den galdlig en del positive elementer. Den er spennende til tider, men drar etter mitt syn actionbiten litt for alngt slik at det blir mer tåpelig enn tankevekkende.

Jeg tror også at det er det boka ønsker å fremheve. Det som er litt irriterende med denne boka er at den gjør, i hvert fall slik jeg tolker den, gjør overgriperen til noe "allmenngyldig mannlig". Jeg er jo selvsagt ingen tilhenger av at menn skal rotte seg sammen mot kvinner, eller motsatt for den saks skyld. Et aspekt ved slike feministiske bøker er at den portretterer kvinner som "tikkende bomber", "sovende villdyr". På samme tid anerkjenner den ikke hvilke framskritt man faktisk har hatt de siste hundre årene. Uri svarte unnvikende i et intervju hvotvidt menn er født sånn, eller blitt sånn. Da sendte hun stafettpinnen videre til Harald Eia.

En grunn er sikkert at hun synes det er gøy å se hvilke reaksjoner den ville høste, a la leser innlegg som disse her.

en fantastisk bok. Denne boka var utgangspunktet for min egen leseglede, da jeg var 12 år. Tror ikke jeg skjønte alle dimensjoner i boka da, men har lest den 2 ganger til etter det og oppdager noe nytt hver gang. Hugo var et litterært forbilde for mange senere forfattere f. eks Dostojevski og Tolstoj. Selv var han visstnok inspirert Cervantes Don Quixote og den glemte franske forfatteren Eugene Sue. Før Sue og Hugo hadde den rådende retningen innen litteraturen vært melodramaet, ridder-, helte og kjærlighetsfortellinger. Leser man De Elendige vil man se at den tematisk tilhører den tidlige realismen, mens den samtidig benytter mange av melodramets virkemidler.

Mener denne er å få kjøpt som pocketbok på de fleste bokhandlere. Ellers er antikvariat.net en bra nettside for bruktbøker.

ut fra det du her skriver kan det virke som om vi er ganske enige om denne boka. For jeg fornekter jo ikke dens underholdene elementer. For å si det litt annerledes. DEt er ikke egentlig boka som provoserer meg så mye, men at enkelte leser den som et politisk manifest av uant litterær kvalitet.

Etter ca 7 år på Blindern må man bare medgi at det er mye som skjer der som man ikke skulle tro var reelt. Allerede første året så jeg en foreleser ramle inn på et toalett med en dame som så mistenkelig ut som en prostituert. Etter å ha lukket døren bak seg satte de igang. For meg representerer Francis Meyer karakteren alt jeg syntes var irriterende ved universitetet. Han gis riktignok en mennesklig framtoning, på godt og ondt, men setter samtidig fingeren på hva slags hoedløse haner de ansetter ved et institutt. Uio lider under århundrenes innavl, der de samme familiære etternavnene har fått figurere på kontordørene, og gitt muligheten til å terrorisere studentene i en grad som er Adolf Hitler verdig. Kvinnelige studenter har gode forutsetninger for å skape seg en karriere, så lenge det finnes kåte professorer i gangene, med unntak av den kvinnelige hovedrollen som heldigvis har litt ære i behold og gir F. Meyer på båten.

Har lest gjennom boka og tenkte at dette er en bok som det vil bli vanskelig å si noe kritisk om, ettersom jeg er mann selv. Premisset for denne bok hviler på en dikotomi mellom menn og kvinner, eller rettere sagt menn vs kvinner. Et inntrykk var at dette var klassisk 70- tallsfeminisme, a la "kastrer hannkattene" osv. Menn innehar skurkerollen ikke nødvendigvis utelukkende i krqaft av gjerninger, men i kraft av at de er menn. Kjønnstilhørigheten er her avgjørende for hvilke egenskaper de ulike aktørene har, innledningen som starter med en kastraksjon av en mannlig aktør, setter på mange måter tonen for boka. At den som kastreres er en overgriper blir, dersom man ser det i komparasjon med resten av handlingen, underordnet. Hovedsaken er at han er en mann, og i kraft av å være mann får han som fortjent. Fortidens kjønnsstereotypier får nytt liv med denne boka. Det kan virke som uri går bevisst inn for å tekkes sin målgruppe, som i hovedsak er godt utdannede kvinner i 40-50 årene, som har slitt med gammeldagse holdninger og kjønnsegregering på arbeidsplassen. Hun tekkes den nettopp i kraft at hun i sin utfordret dem med romanen honningtunger, som i stor grad høstet negative anmeldelser hos kvinnelige bokanmeldere. I Honningtunger skrev hun om hvordan kvinner kan ta rotta på andre kvinner, innenfor rammene av et kvinnefellesskap. Flere anmeldere uttrykte i sin tid skuffelse over nettopp dette, at kvinner kan begå ondskapsfulle handlinger mot hverandre. I Kjerringer har hun gått i motsatt retning, hun lar en gruppe kvinner stå sammen og ta rotta på mennene. Hver for seg blir begge bøker relativt unyanserte og banale, slått sammen gir de kanskje et litt mer sammensatt verdensbilde. Kvinner kan være både overgriper og offer. Artig nok har anmeldelsene av Kjerringer fått mye bra tilbakemeldinger fra kvinnelige kulturpersonligheter, som Mari Maurstad og Kristin Skogheim. Liker kvinner å lese om menn som blir kastrert? Tydeligvis! Liker menn å lese om kvinner som blir kjønnslemlestet? Det tror jeg ikke! Ingen normale i hvertfall.

Akkurat målsetningene er det nok få som ville være uenige om. Når det gjelder mine kritiske innspill mot Nygårdshaug, skal jeg innrømme at de kom som et resultat av den store overvekten av nesegrus beundring som ble lagt inn for denne boka. Bare for å ytterligere presisere mitt standpunkt. Den er underholdende, spennende og holder et greit språklig nivå. Som underholdning holder den til et bra terningkast, men som politisk roman er den heller laber og språket er bare greit, det er ikke på noen måte eksepsjonelt. Sikkert arrogant å si, men klarer ikke å kaste meg helt på kne for denne boka likevel.