Viser 1 til 2 av 2 omtaler

Jeg har lest boka flere ganger gjennom årene, og blir (i likhet med mange andre) ikke ferdig med den. Først og fremst handler den om seksuelle lengsler og en voldsom forelskelse som setter alt annet tilside hos hovedpersonen, hans selvrespekt og verdighet. Hvordan han forfølger, tolker og tilber alt ved den andre, situasjoner beskrevet til minste pinlige detalj. Så at denne forelskelsen er håpløs på alle måter og ender med....intet mindre enn selve Døden i Venedig.
Jeg tror utbytte av boken er nokså uavhengig av kjønnsidentitet / legning hos leseren, det kan vel likevel ha en viss betydning. Ingen tvil om at det er en skikkelig skeiv bok.
Men boka har også mange andre perspektiv. Å bli gammel, å bryte ut av tradisjoner og sosial kontroll, eller heller ufrivillig miste kontroll over seg selv. Betydningen av en karriere og disiplin, vitenskaplig eller kunstnerisk, forfedrenes makt. Reiselyst.......
Les gjerne boka og se filmen til Visconti fra 1971 etterpå - eller omvendt. Filmen er også fantastisk selv om Dirk Bogarde og Bjørn Andresen ikke setter de helt store følelsene i sving hos meg, hadde derimot Helmut Berger fått spille i stedet for Andresen så ....

Godt sagt! (2) Varsle Svar

Femordsomtale: Einsam kunstnarsjel i fritt fall

Lengre omtale:
Forfattaren Aschenbach, ein høgt akta kulturpersonlegdom i München, får eit akutt tilfelle av utferdstrang og ender opp i Venezia, der han blir hovudstups forelska i ein unggut i 14-årsalderen som bur saman med familien sin på same badehotellet.

Settinga er egna til å skape kvalme og ubehag hjå lesaren. Denne kjensla blir forsterka av miljøskildringane frå byen, det er kvelande varmt og det er i ferd med å bryte ut ein kolera-epidemi. Likevel kan ein ikkje anna enn å bli fascinert over innsynet som Mann gir i tankebanene til hovudpersonen, eit innsyn som kanskje skuldast at Mann delvis baserer forteljinga på eigne opplevingar. Aschenbach har vigd seg sjølv til forfattarskapen sin og har hatt høg sjølvdisiplin både i arbeidet og i privatlivet, men gir slepp på alt dette i Venezia. Han innser også etter kvart at han slett ikkje ynskjer å vende attende til det normale livet sitt.

Enkelte parti i boka er veldig reflekterande, og her ramlar eg litt av lasset. Eg veit ikkje om det er på grunn av det litt gamalmodige språket, eller om det er manglande litterær modenheit hjå denne lesaren, men under ein slik passasje tidleg i boka var eg nær ved å avbryte den. Heldigvis løsna det veldig opp etter kvart, og totalt sett kan eg på ingen måte påstå at boka var tunglest.

Utgåva mi av boka er frå bokklubben sin «Mestermøte»-serie, og er illustrert med maleri av Kjell Erik Killi Olsen. Maleria er mørke, dystre og underlege, og gjenspeglar på ein ypperleg måte den sjukelege og einsame tilstanden til hovudpersonen i boka.

Godt sagt! (4) Varsle Svar

Sist sett

Cathrine PedersenHarald KTanteMamieSolveigTove Obrestad WøienAvaAnne Berit GrønbechMarianne  SkageAnne-Stine Ruud HusevågGrete AastorpMartinMorten BolstadJan-Olav SelforsHeidiEllen E. MartolIngeborg GPiippokattaLeseaaseTonje SivertsenJakob SæthreGro-Anita RoenKirsten LundAstrid Terese Bjorland SkjeggerudStig THanne Kvernmo RyeAndreas HesselbergToveBjørn SturødLogikaKaramasov11Agnete M. HafskjoldAkima MontgomeryTine SundalalpakkaAnniken LHeidi BHilde VrangsagenBeathe SolbergAnn ChristinSilje-Vera Wiik Vale